 |
|
|
 |
|
Ønsker her å formidle erfaring med praktiske ettersøk. Sensitive opplysninger om sted, person og annet blir ikke referert - da jeg mener dette er urelevant for ettersøksarbeidet og kan være ubehagelig for rekvirenten.
Hjort påkjørt i Bergen
Politiet ringer kl 22, en billist har påkjørt en hjort. Ute pøsregner det og mørket har kommet. Men jeg haster avsted med begge hundene, våpen og utstyr. Billisten fortalte at hjorten ble truffet av bilen og ble liggende en liten stund på vegskulderen, før den reiste seg og løp over et gjerde og til skogs.
I kveld vil jeg la nylig godkjente Sika få prøve seg. Gamlehunden Oryx er med i bilen. Sika markerer tydelig spor der hjorten lå. Hun sporer i passe tempo videre og med stor konsentrasjon. Over gjerdet og ned til en elv, over elva og ut til et jorde. Der får vi se i lyset fra lykten øynene til hjorten. I tillegg sees to andre hjort. Vårt dyr ser ut til å halte bitte litt på høyre side, men kun en anelse og alle fire bena virker "hele". Velger å ikke skyte, dessuten var hjorten forran et bolighus - så et skudd ville vært en smule uforsvarlig.
Jeg velger å avbryte sporingen, pga mørket, regn og dårlig sikt - òg hjorten var støkket av oss. Gjorde et kontrollsøk med Oryx etterpå, han går identisk spor som Sika.
Fordi jeg vurderte hjorten som tilnærmet uskadd og liten sannsynlighet for ny kontakt med dyret dagen etter, ble konklusjonen friskmeldt - under tvil. Dette er irriterende episoder, men som ofte blir slik. Kanskje burde vi ikke sporet den kvelden men ventet til dagen etter? Likevel synes jeg det er viktig å sjekke nærområdet til et skadested, om dyret ligger tett på og skadet.
Påkjørt hjort
Dagen er bursdagen til samboeren òg familien var akkurat kommet for selskap - da telefonen ringte... "En hjort var påkjørt i nabokommunen". Som ettersøksjeger må både fødselsdager og julaften nedprioriteres, så avsted reiste labradoren og jeg.
Bilen som kjørte på hjorten fikk relativt store skader - knust frontrute og tak, men få tegn etter dyret i vegbanen.Kun litt hår.
En erfaren ekvipasje hadde forsøkt å finne hjorten - ved sporing uten tegn til skadd dyr, sporinga førte fram til flere friske dyr. Så vårt oppdrag var kun et ekstra kontrollsøk.
Labradoren fant sporet ved asfalten (der vi fant hår og spor i jorda), vi sporet ca 600 meter uten tegn til blod e.l. - men så fant vi noen ørsmå dråper av blod. Vi sporet videre, til sammen ca 1 km uten flere skadetegn eller observasjoner. Vi valgte å avslutte sporingen, resultatløst - med en vurdering om at dyret ikke kunne være hardt skadet. Alltid godt å sjekke slike situasjoner med flere hunder.
Illustrasjonsfoto
Skada hjort og skudd i tettbygd strøk
Politiet har fått melding fra en huseier om haltende hjort i sitt villastrøk. Det er kvelden, men snø og måneskinn - så jeg skifter til varmt jakttøy og henter rifla med lydddemper og annet utstyr. Oryx og jeg reiser avsted til gitt adresse. Etter flere korrigerende telefoner med politiet om lokalitet, observerte jeg hjorten - en kalv med ene framfoten brukket av i kneleddet. En kalv ble påkjørt i området for en tid tilbake, men ekvipasjen lyktes ikke å komme innpå dyret - trolig var dette samme hjorten.
Dyret stod å beitet på noen prydbusker i en villahage, men inneklemt mellom RV`en og en fjellrygg bak dyret. Hm...pokkers plassering, med tanke på et skudd og hovedveien. Eneste alternativ var å skyte over riksveien - offentlig vei. Dette ville vært forbudt i jaktsammenheng. I kommunal regi - og vurdert som eneste mulighet, kan viltnemnda utføre slike skudd. Det var lite biltrafikk sent om kvelden, og avstanden var kun ca 20 meter. Jeg kontaktet politiet for å informere om skudd - òg skudd over veien, dette var i orden. Å skyte lunge / hjerteskudd var riktignok med risiko for at hjorten ville løpe ut i veibanen og skape kaos hvis trafikk før den døde, men dette gikk greit. Siktet framme i bogen og litt høyt, dyret tok et steg fram og veltet overende utenfor vegbanen.
Beboerne i huset hørte skuddet - òg fikk se den døde hjorten i sin egen hage. De kom ut og jeg presenterte meg og forklarte situasjonen. Penjonistparet satt i stuen å så en nervepirrende krimserie da det smalt - riktignok med lyddemper, de reagerte med å ringe politiet - krimserien hadde visst spent nervene i forkant Politiet var hele tiden orientert så ingen dramatikk, utover at pensjonistparet først ble overrasket men senere glade for at lidelsen til dyret var over og tok til latter da de skjønte at krimserien ikke var virkelighet
Det var denne gang ikke nødvendig med sporing av hund, men heller andre utfordringer for ekstra sikkerhet og håndtering av folk. Avliving av skada vilt i tettbygd strøk kan være utfordrende - med tanke på sikkerhet og reaksjoner hos tilskuere En fortløpende kontakt med politiet er å anbefale ved slike oppdrag.
Foto: Niels Søndergaard, Wildlife-Management.dk
Påkjørt hjort i Bergen
Det er tidlig fredag morgen og mobiltelefonen ringer. En hjort er påkjørt i mørket sent kvelden før og billisten mente dyret ble skadet. Viltforvalteren i kommunen henter Oryx og meg, og vi reiser avsted til ulykkesstedet. Vi finner ikke blod, hår eller andre tegn til skade i eller ved asfalten. Oryx markerer tydelig spor der plassen er merket med en plastpose. Vi sporer oppover en gjengrodd traktorveg. Sporet vinkler til høyre etter ca 100 meter og går opp på en fjellkolle. Der stopper Oryx opp og markerer tydelig funn av varmt sårleie. Der er litt blod og kjøttslintrer.
Oryx blir mer ivrig, hjorten har nok ligget der i natt. Vi sporer flere hundre meter videre, i mange vinkler og tilbakeganger. Mange andre ferskspor i området, men Oryx holder fast i "sitt" byttedyr. Vi finner ofte små bloddråper, sælig i motbakke. Sporet går i utforbakke og ned igjen mot hovedveien der påkjørselen var. Hjorten krysser den trafikkerte vegen på nytt, og ned til en bred elv. Oryx legger på svøm over elva, og etter kommer jeg med vann til låra. Kaldt og vått! Videre over en jernbane - der vi òg møter en turgåer med to løse vorstherhunder. Men, Oryx lar seg ikke påvirke og jobber iherdig videre. Viltforvalteren tar bilen og vil forsøke å forposte. Vi sporer enne å et langt stykke og har nok tilbakelagt ca 5 km. Forposten stod nesten på riktig plass, men hjorten kom seg i skjul forbi og videre.
Vi finner stadig vekk blod, men terrenget er bratt og vi kommer ikke innpå dyret - kun skyver det foran oss. Jeg ringer en kamerat med en bayersk viltsporhund, en hund som kan slippes for å stille skadet hjort. Men han er uslitt etter 17 km sporing og hetz fra dagen før, og sender en annen kamerat med en erfaren bayersk viltsporhund. Da de kommer overtar de videre sporing. Men, denne hunden ble tidligere i jakta stanget av en bukk, og viser i dag tydelig redsel for å spore. Hunden må gi opp. Vi må igjen hente Oryx og han fortsetter uproblematisk en del hundre meter videre. Vi forsøker å slippe den bayerske viltsporhunden, men den vil ikke avsted fra føreren.
Ettersøket må etter hvert avsluttes resultatløst og med en stor porsjon skuffelse. Med bruk av disse to sporhundene kom vi aldri innpå hjorten. Vi vet heller ikke omfanget av skaden, men antar at en av føttene er skadet. Dyret fluktet likevel tilsynelatende uskadd, men vi har erfart at det aldri er en fasit på skaden før dyret henger flådd i låven!
Oryx sporet svært godt denne dagen, tross vi ikke fikk løst mysteriet.
Skutt hjort, godt bortgjemt!
En jeger ringer meg på ettermiddagen, han har skutt på ei ung hjortekolle - som etter skuddet flyktet fra innmarka og inn til skogkanten. Det var samtidig 4 andre dyr på jordet. Alle 5 dyrene løp samlet i fra skuddplassen, det påskutte dyret hadde etter ca 75 m vinklet av og inn til skogkanten. Jegeren var sikker på et godt treff og at ungkolla lå i skogkanten, men ville spørre om jeg ville ut å trene hunden på en realistisk jaktsituasjon. Så klart Oryx og jeg fant sporselen og reiste avsted Da vi kom fram til jordet hadde to dyr trekt tilbake å beitet igjen - like ved skuddplassen og en rev svinset omkring... Uff, dette ville nok bli en utfording for Oryx, å eliminere disse dyrene som tilskuere òg sporene av de friske dyrene som løp samlet med det påskutte individet  Jegeren forklarte situasjonen og viste oss ca skuddplass. Oryx markerte tydelig plassen og tok umiddelbart sporet avsted der flokken løp etter skuddet. Han sporet oppover jordekammen, samtidig viste han tegn til overvær på de to beitende dyrene som tilskuere 50 m til høyre, men vinklet av 90 grader i retning der jegeren mente det skutte dyret forlot resten av flokken. Så langt lot vi oss imponere av Oryx! Men da vi kom inn til skogkanten blei Oryx noe usikker på videre retning, han dro oss noe til høyre og kom inn på et tråkk som gikk bratt oppover lisiden. Hm...jegeren forstod ikke at dette var mulig, og jeg begynte å tvile på hunden. Jeg lot han spore et stykke oppover lia uten tegn til blod e.l., avbrøt og gikk ned igjen til jordet Fordi jegeren er en svært erfaren skytter og overbeviste meg i sin oppfatning av at dyret i skogkanten hadde snublet og vist tegn til siste åndedrag, blei jeg i virkelig tvil om hundens valg av retning... Derfor gikk vi litt tilbake og forsøkte sporet på nytt. Vi endte på samme punkt i skogkanten. Da fikk Oryx søke og lete etter eventuelle andre spor inn fra jordekanten - noen få meter til venstre fra hovedtråkket...sporlinen lot jeg være slakk og Oryx få søke på "egen hånd", òg så...der...ser jeg Oryx stå nede i en bekk i ei dyp grop, dekt av gress og noen grantrær...hva pokker driver han med tenkte jeg, spiser han gress når vi går ettersøk?! Møkkahund! Dette er flaut ovenfor jegeren! Men nei gitt, jaggu ligger ungkolla nede i gropa delvis under vann og Oryx ragger dyret i pelsen, knurrer og er virkelig fornøyd med seg sjøl! Et perfekt lungeskudd Dyret hadde kun fomlet seg få meter tilbake i fra der vi tvilte i vinkelen, og lå tilnærmet helt usynlig og trolig uten særlig vitring under vann. Likevel var jeg ikke fornøyd med nøyaktivgheten til Oryx, han burde ikke fortsatt opp lia etter de 4 friske dyrene men skilt ut det skadde / døde dyret i fra flokken og funnet det umiddelbart! Men, med så mange ytre "forstyrrelser" er det vel kun de aller beste "individfaste" sporhundene som takler presset. Jeg tror dette ofte er en klassisk situasjon - med flere dyr i følge, mange ferske spor og at hundene blir utfordret å følge det skadde individet, som vi ikke vet hvor er! Jegeren hadde nok måtte letet en stund dersom ikke hund var tilkalt - òg vi var glade for treningsoppdraget.
Ettersøk, hjortejakt
Telefonen ringer kl 18.00, en jeger har avfyrt 3 skudd etter ei kolle. Dyret lå og hvilte da han skjøt første skuddet, avstanden viste seg å være langt - ca 200 meter. Etter første skudd reiste kolla seg og fluktet oppover fjellsiden, jegeren skjøt to nye skudd i flukt. Jeg fant fram utstyr og ettersøksrifla, minuttene var dyrbare for det gikk i mot kveld og mørket. På skuddplassen fant vi ingen tegn til skade (hår, bein, blod). Jegerne hadde tråkket mye omkring på skuddplassen. Hunden søkte omkring skuddplassen og ville avsted i motsatt retning der skytteren påstod kolla fluktet. Jeg tolket dette som at jegerne hadde tråkket omkring i den retningen og hunden lot seg påvirke i feil retning. Valgte å stole på skytteren om fluktretning og tok hunden med i påstått retning - noe som i utgangspunktet er feil, det er hunden èn skal stole på og ikke skytteren! Hunden fant heldigvis et utgående spor i påstått fluktretning. Et annet dyr hadde òg ligget i området og løpt samme retning. Vi sporet ca 800 meter uten noen funn til skuddskade. Det ble mørkt og vi gav oss. Vi antar at dyret var uskadd. Skytteren sa selv å ha feilvurdert avstanden og misstenkte bom. Uansett, ingen god følelse å friskmelde et dyr - èn vet aldri 110 %, i dette tilfellet haddde vi ingen tegn til skade.
Rune
Foto: Niels Søndergaard, Wildlife-Management.dk
Ettersøk i agderdistriktet
Hans Inge fra Mandal har siden starten av bukkejakta 10. august vært avsted på flere ettersøk av påskutte rådyr. Han har siste tiden benyttet sin tysk importerte wachtelhund, Granne - som viser høy kvalitet i sitt arbeide.
Se www.stoiletufta.com for nyheter.
Foto: Niels Søndergaard, Wildlife-Management.dk
Påkjørsel av kronhjort
Telefonen ringer kl 1700, en kronhjort er påkjørt i Hordaland. Jeg henter Oryx og sporlina før avsted til ulykkesstedet. Billisten har markert punktet med en plastpose og forklart situasjonen.
Oryx tar sporet i vegbanen og vi sporer inn i skogen. Vi kan ikke finne tegn til blod, hår eller andre funn. Oryx er fast bestemt og vi ser tydelige ferske spor i bakken etter ett enkelt voksent dyr. Etter ca 600 meter sporing støkker vi ut et dyr fra et tett brakekratt. Ser ikke dyret, vi kun hører det flykter. Vi sporer ennå noen hundre meter. Oryx viser at dyret har vinklet og tilbake et lite stykke. Vi går tilbake til start for å kontrollsjekke eventuelt andre spor ifra vegbanen, det finnner vi ikke. Vi sporer på nytt det gamle sporet tilbake til området vi avsluttet tidligere, der støkker vi ut dyret - en virkelig stor bukk med et flott gevir! Det var vanskelig å bedømme om dyret var skadet, kanskje en svak antydning til stiv i venstre bakben (?). Vi velger å ikke skyte når vi ikke kan se tydeligere skader. Sporer noen hundre meter til i ulendt terreng og observerer ikke dyret flere ganger. Vi velger å "friskmelde" hjorten tross man kan aldri være 100 % sikker på en eventuell skade. Ideelt sett burde vi brukt en hund som stilte bukken i los og vi kom innpå dyret for nærmere observasjon - men det er vel òg slik at "frisk" hjort ikke så lett lar seg stille, sammenlignet med f.eks. elg.
I området er det flere jorder og bebyggelse hvor dyrene beiter, slik at hjorten blir kanskje observert i tiden framover. I dette tilfellet vurderte vi at dyret flyktet tilnærmet uskadd og over større avstander. Oryx sporet til sammen ca 1,2 kilometer.
Rune
|
|
 |
|
|
|